RSS 2.0 Powered by BlogSoft

Er protestmusikken død?

Bob Dylan, Woody Guthrie, The Clash. Protest har funket godt gjennom musikk.

For noen dager leste jeg at protestmusikken var død. Ikke overraskende var artikkelen skrevet av en musikkanmelder i 50-årene.

Nei, protestmusikken er ikke død. Det er bare det at det framføres i andre former. Plutselig er det de største artistene som angriper sittende presidenter. Slik som Pink gjorde på sitt siste album:

What kind of father would take his own daughter's rights away
And what kind of father might hate his own daughter if she were gay
I can only imagine what the first lady has to say
You've come a long way from whiskey and cocaine
(Pink - Dear Mr. President)

Elvis ville aldri ha gjort noe slik. Beatles hadde bare sjokkerende uttalelser om størrelsen sett i forhold til religion. Rolling Stones sang om drekking. Tuller jeg med gamle helter? Ja. Musikk forandrer seg, men det som er sikkert nå er at de største artistene som Madonna, Dixie Chicks, Pink og Bruce Springsteen ikke er redde for å si sin mening.

Til og med den mest konservative musikken av dem alle, cowboymusikken har fått sin store rebell. Selv om sangen nå er 2 år gammel så er den fortsatt like bra:

If my daddy could see me now – chains around my feet
He don't understand that sometimes a man
Has got to fight for what he believes
And I believe God is great, all praise due to him
And if I should die, I'll rise up to the sky
Just like Jesus, peace be upon him
(Steve Earle - John Walkers's Blues)

En sang om John Walker. Amerikaneren som kjempet mot amerikanerne i Afghanistan.

Neida, protestmusikken er ikke død. Den har bare blitt mainstream. Det gjør veldig lite. Vi trenger alle å tenke over ting noen ganger.

Så får jeg avslutte med den sterkeste av dem alle. Bob Dylans Masters of War:

And I hope that you die
And your death'll come soon
I will follow your casket
In the pale afternoon
And I'll watch while you're lowered
Down to your deathbed
And I'll stand o'er your grave
'Til I'm sure that you're dead

Kommentarer:

Postet av: Svein
Jeg er enig i at protestmusikken ikke er død, eksemplene Bruce Springsteen, Steve Earle og evigunge Dylan er gode eksempler. Jeg har fått med meg at Dixie Chicks har vakt en del harme i konservative kretser, men å kalle deres bidrag protestmusikk er vel en smule drøyt. Og å trekke inn Pink i dette? Hun har laget et lite knippe låter der hun sier seg misfornøyd og uenig, det kvalifiserer slik jeg ser det ikke til å bli regent som en protestmusiker.Kanskje finner vi mer protest i mainstream-musikk nå enn tidligere som du påpeker, men har ikke det i stor grad å gjøre med at det er "in" å protestere, spesielt mot Mr. Bush?Når vi først er inne på dette med moderne protest-musikk vil jeg gjerne trekke frem Rage Against the Machine, dessverre oppløst, men dog. Og ikke minst Billy Bragg som fortsatt holder det gående, det er mange andre der ute og, som ikke er en del av mainstream-musikken, og som færre derfor kjenner til. Protester forandrer seg, det gjør også musikken. Opposisjon gjennom musikk vil vi heldigvis alltid ha, men å bruke MTV-yndlingen Pink som bevis på dette er kanskje en smule søkt?
10.11.2006 @ 09:00
Postet av: Pål
Billy Bragg er jo en klassisk protestsanger, mitt poeng er jo at det har blitt mainstream å være protestsanger. Det gjør forsåvidt ikke noe. Kunsten skal ha som en av oppgavene å provosere.Billy Bragg:And the fate of the great United StatesIs entwined in the fate of us allAnd the incident at Tschernobyl provesThe world we live in is very smallAnd the cities of Europe have burned beforeAnd they may yet burn againAnd if they do I hope you understandThat Washington will burn with themOmaha will burn with themLos Alamos will burn with themSom også har sunget mange sanger fra Woody Guthrie... som man bør vise et eksempel fra. Han gjorde det enkelt, men likevel svært poengtert.Every year we waste enoughTo feed the ones who starveWe build our civilization upAnd we shoot it down with warsBut with the Carpenter on the seatWay up in the Capital townThe USA would be on the wayProsperity Bound!
10.11.2006 @ 09:04
Postet av: svein i
Er ikke enig i at protestmusikken er død. Du nevner Steve Earle og Dixie Chicks, men det er forunderlig at det meste av dagens protest ser ut til å komme fra eldre artister. Til eksempel har Kris Kristofferson (70) fortalt at de poltiske sangene hans, som lå steindøde på 80 -og 90tallet, og langt inn i dette årtusenet, nå har våknet til live. Han har fått en ny anerkjennelse, og han opplever at det er det politiske protestbudskapet som er blitt hørt - endelig. Nå reiser han rundt alene med gitaren og samler fulle hus overalt.
10.11.2006 @ 09:08 URL: http://www.protest.no
Postet av: Trine
Heldigvis er ikke protestmusikken død. Jeg og to andre har skrevet oppgave om temaet. Viser bare til siden: http://stud.alt.hist.no/~trinefs. Og rett etter at oppgaven var ferdig, kom min store helt med plata Living with war.
10.11.2006 @ 12:56 URL: http://stud.alt.hist.no/~trinefs
Postet av: Svein
Hei Trine - jeg kunne godt tenke meg å lese oppgaven deres, men lenken du har lagt ut ser ikke ut til å fungere (er den kanskje tilgangsbegrenset)?
10.11.2006 @ 14:49
Postet av:
lol
27.11.2006 @ 20:21
Postet av: degli
Luogo molto buon:) Buona fortuna! http://www.usate348.org/degli
19.02.2007 @ 07:35
Postet av: virgilio
Great site! Good luck to it's owner! http://www.bovso.org/virgilio
23.02.2007 @ 03:50
Postet av: cavalli
pagine piuttosto informative, piacevoli =) http://www.flryanair.org/cavalli
25.02.2007 @ 00:57

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg?
E-post: URL: Kommentar:

Trackback

Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/2658693


hits