RSS 2.0 Powered by BlogSoft

Jeg hater radio

Radio er noe av det aller verste jeg vet.

Ikke selve oppfinnelsen, men hvordan radiokanalene bruker oppfinnelsen. For meg er P3 å sammenligne med naboens nachspiel - musikk jeg ikke vil høre til tider jeg ikke liker, og hver gang jeg skrur på P1 så får min bilstereo sammenbrudd av monotone stemmer.

Stort unntak skal gis til det overnevnte til NRKs nyhetssendinger, som til tider er såpass interessante at tresekundersregelen kan glemmes på motorveiene - men som oftest føles radio som å gå på et Karl Johan fullt med gatemusikanter. Noen har bestemt seg for å spille musikk jeg ikke liker, samme hva jeg selv sier.

Så kommer mine unntak. Kommisjonen på Kanal24 er hysterisk morsomt. Musikken som avbryter Golden og Antonsen kan diskuteres, men programmet i seg selv er svært så gøy. Pjatt på høyt nivå.

Likevel elsker jeg ikke Kommisjonen, mest på grunn av at etter et par-tre sendinger har jeg fått nok av Soulmate med Natasha Bedingfield, Marron 5 som synger Makes me Wonder og Kurt Nilsens Push Push. Sanger som ingen kan hate (noe som virker som utgangspunktet for radioers a-lister), hater jeg virkelig. (Ingenting stygt sagt om Kurt, men du får ikke mange minutter på min CD-spiller med din nye singel). I helgen fikk jeg til og med nok av den glitrende Working Class Hero med Green Day. Etter den fjerde gangen på en biltur ble det liksom nok.

Men, det er ett radioprogram jeg elsker. Ett radioprogram som faktisk kan få meg til å oppsøke en radio. Programmet heter Transistor og sendes hver lørdag og søndag mellom ett og tre. Ikke akkurat verdens mest strålende sendetid, men heldigvis har jeg hatt såpass mange bilturer i det tidsrommet at jeg har fått det med meg.
Programmet går på Kanal 24, og er en slags tidsreise gjennom pop-og rockhistorien. Rune Dahl ser på trivia, datoer og annet, og gir deg musikken bak. La gå at jeg har hørt Que Sera, sera tre ganger på noen måneder nå. Det gjør ingenting, det er bedre enn «Push Push» fem ganger daglig.

Jeg vil også gi svært hederlig omtale til to gamle favoritter: Ukeslutt på P2 (hysterisk morsomt og godt laget, Nytt på Nytt uten bilder) og de gamle heltene Yan og Finn i Herreavdelingen på P1.

Ekstra ros gis også til NRK som legger ut de to kanalen på nettradio. Nei, ikke bare streaming når programmene går. Du kan klikke på lenkene over nå og høre på tidligere program.

Jada, jeg er klar over at vi har en riksdekkende kanal til (over har jeg jo gitt ros til P1 og P2, slaktet P3 og sagt pene ting om to programmer på Kanal24.). Den heter P4. Jeg har ikke mye pent å si om hovedkanalen, der kan man egentlig se på kritikken av den generelle musikken på Kanal24 over og legge på litt. Det jeg derimot kan snakke pent om er DAB-kanalen Bandit. Dab er ikke greia, men du kan høre kanalen på nett.

Men, ja, rent generelt så hater jeg radio. For meg er det litt som om en fremmed kommer inn i stua mi og bestemmer hva jeg skal spille på steroen min.

Jeg hater radio

Radio er noe av det aller verste jeg vet.

Ikke selve oppfinnelsen, men hvordan radiokanalene bruker oppfinnelsen. For meg er P3 å sammenligne med naboens nachspiel - musikk jeg ikke vil høre til tider jeg ikke liker, og hver gang jeg skrur på P1 så får min bilstereo sammenbrudd av monotone stemmer.

Stort unntak skal gis til det overnevnte til NRKs nyhetssendinger, som til tider er såpass interessante at tresekundersregelen kan glemmes på motorveiene - men som oftest føles radio som å gå på et Karl Johan fullt med gatemusikanter. Noen har bestemt seg for å spille musikk jeg ikke liker, samme hva jeg selv sier.

Så kommer mine unntak. Kommisjonen på Kanal24 er hysterisk morsomt. Musikken som avbryter Golden og Antonsen kan diskuteres, men programmet i seg selv er svært så gøy. Pjatt på høyt nivå.

Likevel elsker jeg ikke Kommisjonen, mest på grunn av at etter et par-tre sendinger har jeg fått nok av Soulmate med Natasha Bedingfield, Marron 5 som synger Makes me Wonder og Kurt Nilsens Push Push. Sanger som ingen kan hate (noe som virker som utgangspunktet for radioers a-lister), hater jeg virkelig. (Ingenting stygt sagt om Kurt, men du får ikke mange minutter på min CD-spiller med din nye singel). I helgen fikk jeg til og med nok av den glitrende Working Class Hero med Green Day. Etter den fjerde gangen på en biltur ble det liksom nok.

Men, det er ett radioprogram jeg elsker. Ett radioprogram som faktisk kan få meg til å oppsøke en radio. Programmet heter Transistor og sendes hver lørdag og søndag mellom ett og tre. Ikke akkurat verdens mest strålende sendetid, men heldigvis har jeg hatt såpass mange bilturer i det tidsrommet at jeg har fått det med meg.
Programmet går på Kanal 24, og er en slags tidsreise gjennom pop-og rockhistorien. Rune Dahl ser på trivia, datoer og annet, og gir deg musikken bak. La gå at jeg har hørt Que Sera, sera tre ganger på noen måneder nå. Det gjør ingenting, det er bedre enn «Push Push» fem ganger daglig.

Jeg vil også gi svært hederlig omtale til to gamle favoritter: Ukeslutt på P2 (hysterisk morsomt og godt laget, Nytt på Nytt uten bilder) og de gamle heltene Yan og Finn i Herreavdelingen på P1.

Ekstra ros gis også til NRK som legger ut de to kanalen på nettradio. Nei, ikke bare streaming når programmene går. Du kan klikke på lenkene over nå og høre på tidligere program.

Jada, jeg er klar over at vi har en riksdekkende kanal til (over har jeg jo gitt ros til P1 og P2, slaktet P3 og sagt pene ting om to programmer på Kanal24.). Den heter P4. Jeg har ikke mye pent å si om hovedkanalen, der kan man egentlig se på kritikken av den generelle musikken på Kanal24 over og legge på litt. Det jeg derimot kan snakke pent om er DAB-kanalen Bandit. Dab er ikke greia, men du kan høre kanalen på nett.

Men, ja, rent generelt så hater jeg radio. For meg er det litt som om en fremmed kommer inn i stua mi og bestemmer hva jeg skal spille på steroen min.

Skutt blir den...

Hverdagsirritasjon er muligens ikke noe man burde bry seg veldig med, kanskje ei heller skrive blogg om... men det er så utrolig mange ting man ikke skal gjøre så her hoppes det ut i det.

En liste over 10 hverdagsirritasjoner følger her:

1. Syklister som sykler på fortau og gågater
De skriker gjerne til deg og forlanger plass. Vel, herr og fru syklist - når du sykler der gående skal gå så er det du som har vikeplikt.

2. Ingen service i butikker og kiosker
Har du opplevd å stå i en kiosk uten å få hjelp? Uten at de som står der nesten gidder å se på deg? Eller i en butikk hvor de bjeffer til deg hvis du spør hvor prøverommet er? Hvis jeg skal bruke mine penger hos deg så vil jeg gjerne at du vet bittelitt mer enn meg om det du selger. Det er på tide å forlange at folk på 7-11 faktisk vet hva en Freia melkesjokolade er.

3. Folk som retter på språket ditt
De eneste som har rett til å rette på ditt språk er lærere og deskere i aviser. Hvis en venn av deg svarer på en e-post ved å påpeke eventuelle skrivefeil eller en idiot påpeker at du sa et ord feil - så er det bare et svar: Buskevann. Hvis du påstår at det heter buksevann: buskevann på deg! ;) PS! Ja, du kan rette på feil som journalister skriver. De er betalt for å skrive riktig, sjekk punkt 2.

4. Folk som ringer for å sjekke om du har fått en mail
Hvis du helst vil ringe, så gjør det.

5. Fundamentalister av alle slag
De finnes over alt. De som mener at fotball er den eneste idretten og de som mener at deres religion gir dem rett til å banke opp andre på gata. Verden er ikke svart og hvit, faktisk er den i de fleste farger som finnes i verden.

6. Bilsjåfører som eier verden
Du vet hvem jeg snakker om - de som kjører forbi deg i køer som er endeløse fordi de skal spare 10 til 15 sekunder og dermed lager mer kø. Hallo - din tosk, kom deg inn i rekka. Vi andre står her vi også.

7. Nordmenn som kjenner deg fordi du treffer dem i utlandet
Å, er du også fra xxx --- jeg er fra xxx, som er nabobygda. Traff en fyr fra samme sted som deg en gang, kanskje du kjenner ham? Nei. Jeg kjenner ham ikke, og jeg er her for å være på ferie.

8. Fotballsupportere
Vel og merke kun de som holder med ett annet lag enn deg når det laget har vunnet, og ditt ikke har gjort det.

9. Lister som skulle gå til 10, men som bare går til 9.

Er protestmusikken død?

Bob Dylan, Woody Guthrie, The Clash. Protest har funket godt gjennom musikk.

For noen dager leste jeg at protestmusikken var død. Ikke overraskende var artikkelen skrevet av en musikkanmelder i 50-årene.

Nei, protestmusikken er ikke død. Det er bare det at det framføres i andre former. Plutselig er det de største artistene som angriper sittende presidenter. Slik som Pink gjorde på sitt siste album:

What kind of father would take his own daughter's rights away
And what kind of father might hate his own daughter if she were gay
I can only imagine what the first lady has to say
You've come a long way from whiskey and cocaine
(Pink - Dear Mr. President)

Elvis ville aldri ha gjort noe slik. Beatles hadde bare sjokkerende uttalelser om størrelsen sett i forhold til religion. Rolling Stones sang om drekking. Tuller jeg med gamle helter? Ja. Musikk forandrer seg, men det som er sikkert nå er at de største artistene som Madonna, Dixie Chicks, Pink og Bruce Springsteen ikke er redde for å si sin mening.

Til og med den mest konservative musikken av dem alle, cowboymusikken har fått sin store rebell. Selv om sangen nå er 2 år gammel så er den fortsatt like bra:

If my daddy could see me now – chains around my feet
He don't understand that sometimes a man
Has got to fight for what he believes
And I believe God is great, all praise due to him
And if I should die, I'll rise up to the sky
Just like Jesus, peace be upon him
(Steve Earle - John Walkers's Blues)

En sang om John Walker. Amerikaneren som kjempet mot amerikanerne i Afghanistan.

Neida, protestmusikken er ikke død. Den har bare blitt mainstream. Det gjør veldig lite. Vi trenger alle å tenke over ting noen ganger.

Så får jeg avslutte med den sterkeste av dem alle. Bob Dylans Masters of War:

And I hope that you die
And your death'll come soon
I will follow your casket
In the pale afternoon
And I'll watch while you're lowered
Down to your deathbed
And I'll stand o'er your grave
'Til I'm sure that you're dead

Mitt møte med Nettavisen

Den 1.november 1996 var en stor dag. Den første rene nettavisen skulle komme på lufta.

Selv jobbet jeg i Gyldendal Norsk Forlag og hadde ansvaret for deres nettsider. Der gikk store deler av jobben ut på å produsere nettmagasinet Det Gyldne Tre som innehold seksjonen Anbefalt shareware. Da Nettavisen ble lansert var faktisk den siden på toppen av Kvasirs Topp 30. I tillegg var Torgrim Eggen og Tor Åge Bringsværd to pionerer på nett i Norge, og deres sider ble flittig oppdatert.

På en Gyldendalfest i 1998 møtte jeg Odd Harald Hauge for første gang. Noen måneder siden hadde en jury i Det Gyldne Tre kåret Nettavisen til årets beste nettavis (magasinet hadde etter den tid skiftet navn til Fahrenheit 404). Odd Harald spurte derfor etter meg og jeg ble introdusert. Han hadde akkurat skrevet boken om Drillo og spurte meg hvor mange eksemplarer jeg mente den burde selge.

- Mellom 50 og 100 000, svarte jeg.

Den solgte ikke så mye, men noen uker senere var jeg på jobbintervju i Nettavisen. På veien så jeg Frode Kyvåg og Cecilie Leganger i møte med Marit Breivik. Leganger hadde på den tiden vært fraværende fra landslaget og det første som ble gjort i Nettavisens lokaler i Møllergata 8 var å tipse Carsten Skjelbred om saken. Han løp ut og en time senere hadde Nettavisen et topp-oppslag som førte til pressekonferanse fra de involverte.

Det er muligens ingen overraskelse at jeg fikk jobben. Jeg gikk ned i lønn og stilling for å bli webdesigner i Nettavisen. Dagen jeg kom på jobb ble jeg vist til en pult i et hjørne hvor jeg møtte min kollega Kristian Kjølner og teknisk redaktør Lars Erik Hauge. Det som manglet var en datamaskin.

Den kom to dager senere og var en Macintosh. Jeg spurte pent om det var mulig å få en datamaskin, en PC. Den kom to uker senere.

De første ukene ble brukt til å designe menyer, små annonser (de var den gangen 180x50 i størrelse, nå er de bittelitt større). Søren Eriksen var den gang som da salgskongen og mang en kampanje ble produsert.

Da svenskene kom med sine millioner var ideen at Nettavisen skulle starte et reklamebyrå med navn Tsunami (i etterkant kan man jo diskutere navnevalget, etterpåklokskap er den beste klokskapen). Samtidig hadde jeg startet Sportsprofiler sammen med Kjetil Siem, et selskap som Nettavisen kjøpte seg inn i. 

Vi ble lovt millioner av Spray og måtte bygge en portal. Et reklamebyrå ville ikke svenskene ha. Jeg fikk velge en ny stilling ettersom daglig leder-stillingen av reklamebyrået forsvant med svenskekjøpet. Markedssjef ble valget, ettersom jeg faktisk hadde en slags utdannelse innenfor faget. Beskjeden fra Sverige var klar: Bruk fjorten millioner kroner på tre måneder.

Vi klarte det til tross for Knut Ivar Skeids første tilbakemelding da første regning kom på bordet:
- Er dere gale?

Eventyret tok etter hvert slutt og med oppkjøpet av Nettavisen fra TV 2 gikk jeg tilbake til den jobben jeg hadde hatt før - å koordinere alle våre nettpublikasjoner.

Alt med i bakgrunn i at jeg tok litt i da jeg skulle gjette på hva Drilloboken ville selge.
Se hva jeg fant på Internett
En av de mest populære sakene hos Nettavisen i helgene er saken kalt - Se hva jeg fant p&ar...... Les mer
Er det synd på de rike?
Nettavisen har lagt ut liste over de rikeste i hele Norge. Henger vi dem ut?  Få minut...... Les mer
Med plateselskapene inn i fremtiden
Kjøper du en plate fra Sony BMG så installerer de farlig programvare hos deg. Skal d...... Les mer
Kinoens undergang
De siste tallene fra kinobesøket i USA viser en stor nedgang i kinobesøket. Her hje...... Les mer
Ikke si at du ikke er
På veien til jobben i det siste har jeg hørt på Radio 1. I løpet av dis...... Les mer
RSS 2.0 Powered by BlogSoft


hits